Utestedet

Ja, kjære barn. På fredag var jeg ute og svingte meg på Moelvs eneste utested. Cafe 108. Elise (nok en sørlending som har klart å rote seg bort fra sivilisasjonen) og jeg fant ut at tiden var overmoden for å titte på det pulserende utelivet her i tjukkeste Hedmark. Som forventet var ca. 99% av gjestene på overnevnte sted medelever fra AFR. Det var egentlig litt som å være på skolen, bare at alle var fulle. Stupfulle. Etter ikke lenge på dansegulvet var det hæla i taket og tenna i tapeten med den berømte gressklipperdansen, handledansen og diverse andre kroppslige utskeielser. Jeg vil også presisere at jeg deltok på disse aktivitetene, noe som da indikerer at promillen var langt over middels. Jeg danser nemlig kun når jeg er litt for god kompis Bror Alkohol.

Så langt var alt vel...

Men etter en stund da ølkranene skulle stenges, halv-fire-damene plukkes opp og spyklare tenåringer kastes ut begynte problemene. Godtroende som jeg er tenkte jeg at det ikke skulle være noe problem å finne noen å dele taxi med. Men jeg hadde selvfølgelig ikke registrert at brorparten av mine kjære medelever hadde forsvunnet jevnt og trutt utover kvelden. Ikke alle er like hardbarkede utelivsløvinner som unge van der Eli. Jeg fant meg en liten gjeng jeg hadde sett og sjekket muligheten for å kanskje spleise på en maxitaxi. Da fikk jeg som svar at nei, det gikk ikke, det var kun små taxier i området. Da jeg påpekte for det ikke navngitte blonde kvinnfolket at jo, det står en maxitaxi ca. tre meter til høyre for deg fikk jeg til svar at det var litt sånn "get your own ass home". Rystet stod jeg igjen og så dem suse avgårde i en liten bil. Hva skjedde med "sollidarritet" som de snakker så mye om her på skolen? Og jeg skal forresten love deg. Det å bli stående igjen alene i Moelv sentrum rundt halv fire på en fredagskveld er ikke fryktelig trivelig. Det tar nemlig tre kvarter å gå hjem. Hvis man kan veien. Det kunne ikke jeg. Og taxi er en dyr affære når sluttsummen blir delt på en. Men før tårene rakk å trille og før min noe trege hjerne klarte å oppfatte alvoret i situasjonen kom Elise meg til unnsetning. Eller. Rettere sagt Kjetil, Elises kjæreste. For jeg skal si dere, kjære venner. Hadde ikke Elise hatt en kjæreste som:
1- Er avholds
2- Har bil
ville jeg sannsynligvis endt opp i en grøft ved Ringsaker kirke. Så takk til dere. Jeg skylder dere (nesten) livet.

Og når vi kom hjem var alle enige om at det hadde vært en fin tur.