Livet, kjærligheten og alt det der

Jeg tror folk har mistet troen på bloggen min. Det skjønner jeg egentlig godt. Jeg er en sløv faen som aldri, jeg gjentar: aldri gidder å oppdatere den. Og jeg personlig føler meg nesten litt snytt når jeg sjekker en blogg og den ikke har blitt oppdatert siden sist. Så jeg beklager til dere som forgjeves har holdt håpet oppe. Hvis dere finnes. Jeg har dårlig samvittighet, så jeg skriver herved et innlegg til dere.

For tiden er det disse tingene som opptar meg mest:
- Jobbing i Klar Kristiansand
- Ungdom mot EU
- Øl
- Fjernsynet
- Verdensveven
- Folk, type trivelige
- Øving til opptaksprøve
- Frykt for opptaksprøve

Det observante øye vil muligens forstå at de to siste punktene henger litt sammen. Eller, egentlig ganske mye. Det er med sekken pakket full av ambivalens at jeg jogger ned til Holbergsgate neste onsdag. Tenk om jeg kommer videre? Tenk om jeg ikke kommer videre? Tenk om jeg kommer inn? Tenk om de ler av meg? Jeg vet det er patetisk, nevrotisk og en smule teit. Men prestasjonsangsten velter over meg som vanlig. Men det kan iallfall ikke gå verre enn i fjor. Bank i bordet. Nok om det.

Takk for meg.

Ingenting, Tingeling

The case of the missing blog:
Jeg hadde sannelig vrengt ut noen setninger fra tastaturet, tiltenkt min feiende flotte blogg rett før jul. Nevnte litterære mesterverk fant jeg igjen nå. I og med at jeg stadig er lat og ikke gidder å produsere så mye nytt, legger jeg ut det. Det er dog, som sagt, skrevet før jul. Derfor kan du regne med at jeg har gjort de tingene jeg beskriver, ikke har tenkt å gjøre dem.

Så sånn var det.

PS: Jeg trekker tilbake den siste setningen.

PPS: Her kommer "the lost innlegg of the blogz":

Nå er sannelig tiden moden, nei, overmoden for et nytt innlegg i min blogg. Litt over to måneder har gått, og mangt og meget har skjedd siden den tid. Jeg har dog ingen store planer om å legge ut i det vide og det brede om dette. Når sant skal sies vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Ikke har jeg noen vitser på innerlomma heller. Også tviler jeg på at det er spesielt artig for Ola og Kari Nordmann å lese om hva jeg driver med her oppe. Det er tross alt fortsatt fint lite.

Jul. Det kan jeg skrive litt om. For det er det jo tross alt snart. Jeg har en sjokoladekalender som smaker av fiskeslo og støv, samt en cb julebrus som er på vei i posten. Ferien nærmer seg, og takk og lov for det. Det skal bli deilig å gjøre ingenting et annet sted. Treffe folk man savner. Treffe folk man ikke savner. Smile pent. Late som og late seg.

Det kommer sikkert mer snart. Hvis ikke det kommer et nytt innlegg før ferien har DU herved tillatelse til å knuse kneskålene mine.

Hvem hadde trodd?

Plutselig snudde ting. Senest forrige helg var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt hadde havnet på noe som minnet om riktig sted. Jeg likte ikke undervisningen, hatet stedet, likte folkene sånn passe. I det hele tatt. Ikke helt ideelle forhold.

Men i løpet av en liten uke, dere... 1 uke. Jeg kom "hjem" (dette er fortsatt et ullent begrep) på søndag kveld og ville helst bare "hjem" til Kristiansand igjen. Mandagen var kjip som vanlig med foredrag fra en utrolig lite inspirerende person fra norsk folkehjelp og tre timers film valgfag. Forresten. Dette valgfaget. Jeg tenkte det ble litt sjangerkunnskap, diskusjoner og filmteknisk undervisning. Men neida. Til nå har vi sett tre filmer uten å si noe som helst om det. Hva faen er poenget? Argh. Men iallfall. Jeg forsov meg på tirsdagen, og etter lunsj var det kritikk av artiklene vi hadde skrevet til øvelses-kulturavisa (eller hva man nå skal kalle det). Herrejemini hvor jeg gruet meg. Men det hele endte opp med litt konstruktiv kritikk og en god del skryt. Ja, faktisk. Skryt. For første gang siden jeg kom hit har jeg hørt noe annet enn at mine journalistiske metoder suger balle og at jeg må skjerpe meg. Læreren vår mente at jeg viste store både musikalske og språklige kunnskaper i min anmeldelse av en Dølajazzkonsert. Ja, hun var nesten på randen av begeistring. Det skal ikke mer til for å gjøre dagen til en sørlandsjente ganske så bra.

Onsdag hadde vi skrivetrening. Dette gikk ut på å skrive "uten å tenke", altså bare la dine innerste tanker, følelser og begjær strømme ut på arket! Eller noe sånt. Og de som kjenner meg godt vet at det egentlig er i skjønnlitteraturlandskapet jeg trives best. Det føltes fabelaktig fint å skrive noe annet enn artikler. Fantastisk var det, rett og slett. Dagen etter skulle vi bruke skrivetreningen i praksis. Vi stappet oss inn i tre biler og kjørte avgårde til Obs. Ja, faktisk. Kjøpesenteret Obs. Vi skulle OBServere (hahahaha) folk og fe, dikte opp historier om dem og skrive det ned. Det er noe helt spesielt det der. Sitte på cafe, se på folk. Finne opp en livshistorie. Usedvanlig artig.

Men den fineste dagen på lenge var i går. På kvelden var vi en gjeng som gikk ned til stranda der en god gjeng allerede satt og drakk alkoholholdig drikke. Vi hadde med gitar, te, kake og tepper. Vi tente opp bål og ble sittende til (relativt) langt på natt. Jeg er ikke på noen måte avholds, men innimellom er det feiende flott å være sosial uten å drikke. Og for en gangs skyld foregikk ikke det tørrlagte samværet innenfor AFRs vegger. Det er nemlig ikke så stas å sove, spise, lære og være i samme bygning hele tiden...

Jeg føler nå at jeg har bevist at poenget med en blogg er vise til verden hvor selvsentrert du er.

Mysteriet... Deg?

I natt skjedde det et eller annet på skolen. Hva er det ingen som vet. Administrasjonen har trekt igjen glidlåsen og forklarte at om vi hadde fått vite det ville vi "ønske at vi ikke visste det" og at det "kunne hatt negative konsekvenser for skolemiljøet". Mitt problem er selvfølgelig at jeg er fryktelig langt over middels nysgjerrig og lurer meg grønn på hva dette er. Det vi har fått vite er at det hverken er en politi- eller disiplinærsak, noe som selvfølgelig utelukker mye. Instinktivt ville jeg tippet på rusmidler, men som sagt. Ingen disiplinærsak.

Ryktene flyr og teoriene er mange. Var det et selvmordsforsøk? Hvem har ligget med hvem? Holdt skolen på å eksplodere? Sistnevnte teori er, merkelig som det høres ut, den de fleste har landet på. Det har nemlig vært lekkasje i bl.a. varmeanlegget. Jeg vet fint lite eller ingenting om varmeanlegg, men det sies at det er gass involvert. Og gass på ville veier er skjeldent bra. Så tenk på det dere. Jeg lurte (kanskje) døden i natt. Mens jeg sov pent og pyntelig i min seng på Sørli U var jeg (kanskje) fem sekunder fra å være kjøttfarse.

Men jeg vet jo som sagt ikke. Personlig tror jeg administrasjonen hadde gjort like lurt i å si hva som foregikk fremfor å gi oss subtile hint. Grådige tenåringselever kaster seg over dem og koker i hop de mest makabre og grusomme konspirasjonsteorier og scenarier. Før eller siden kommer noen til å klikke fullstendig i vinkel, løpe inn i administrasjonen og skyte vilt rundt seg med pistoler og det som verre er mens han/hun febrilsk prøver å presse ut av noen hva som egentlig skjedde natt til torsdag 28. september 2006.

Sånn for opplysningens skyld tviler jeg ikke på at det blir meg.

Det skjeve tårn i matsalen på AFR

I dag, dere. I dag har jeg klart det store. Det store med stor "D", "E" og "T" og skikkelig feit kursivskrift i en fryktelig grell neonrosa farge.

Det hele startet i lunsjen...

De som er synske og/eller har smuglest forstår at dette dreier seg om tallerkener. I store, store mengder. Ja, kanskje jeg til og med skal strekke meg til å si enorme mengder. Rett over hundre er de i tallet, og mesteparten står i en stabel på oppvasktralla. Det har nemlig gått sport i å stable så mange tallerkener som over hodet mulig i himmelhøye tårn på nevnte tralle. Og hvem skulle trodd... Akkurat min tallerken var dråpen som fikk begeret til å renne over.

Og, ja. Det var akkurat som på film.

Herligheten raser ned i bakken i sakte film. Jeg står der fortvilet og handlingslammet og beskuer det hele. I en symfoni av brak og knas ender det hele i parketten akkompagnert av et voldsomt antall desibel. Det var (heldigvis) ikke fryktelig mye folk i matsalen, men applaus fikk jeg allikevel. Det var også (heldigvis) den snille vaskedama som var der akkurat da, og hun trøstet meg med at "det er jo sånt som skjer".

Men det er jo ikke det. Med mindre man bor i en skikkelig teit high school-komedie...

Utestedet

Ja, kjære barn. På fredag var jeg ute og svingte meg på Moelvs eneste utested. Cafe 108. Elise (nok en sørlending som har klart å rote seg bort fra sivilisasjonen) og jeg fant ut at tiden var overmoden for å titte på det pulserende utelivet her i tjukkeste Hedmark. Som forventet var ca. 99% av gjestene på overnevnte sted medelever fra AFR. Det var egentlig litt som å være på skolen, bare at alle var fulle. Stupfulle. Etter ikke lenge på dansegulvet var det hæla i taket og tenna i tapeten med den berømte gressklipperdansen, handledansen og diverse andre kroppslige utskeielser. Jeg vil også presisere at jeg deltok på disse aktivitetene, noe som da indikerer at promillen var langt over middels. Jeg danser nemlig kun når jeg er litt for god kompis Bror Alkohol.

Så langt var alt vel...

Men etter en stund da ølkranene skulle stenges, halv-fire-damene plukkes opp og spyklare tenåringer kastes ut begynte problemene. Godtroende som jeg er tenkte jeg at det ikke skulle være noe problem å finne noen å dele taxi med. Men jeg hadde selvfølgelig ikke registrert at brorparten av mine kjære medelever hadde forsvunnet jevnt og trutt utover kvelden. Ikke alle er like hardbarkede utelivsløvinner som unge van der Eli. Jeg fant meg en liten gjeng jeg hadde sett og sjekket muligheten for å kanskje spleise på en maxitaxi. Da fikk jeg som svar at nei, det gikk ikke, det var kun små taxier i området. Da jeg påpekte for det ikke navngitte blonde kvinnfolket at jo, det står en maxitaxi ca. tre meter til høyre for deg fikk jeg til svar at det var litt sånn "get your own ass home". Rystet stod jeg igjen og så dem suse avgårde i en liten bil. Hva skjedde med "sollidarritet" som de snakker så mye om her på skolen? Og jeg skal forresten love deg. Det å bli stående igjen alene i Moelv sentrum rundt halv fire på en fredagskveld er ikke fryktelig trivelig. Det tar nemlig tre kvarter å gå hjem. Hvis man kan veien. Det kunne ikke jeg. Og taxi er en dyr affære når sluttsummen blir delt på en. Men før tårene rakk å trille og før min noe trege hjerne klarte å oppfatte alvoret i situasjonen kom Elise meg til unnsetning. Eller. Rettere sagt Kjetil, Elises kjæreste. For jeg skal si dere, kjære venner. Hadde ikke Elise hatt en kjæreste som:
1- Er avholds
2- Har bil
ville jeg sannsynligvis endt opp i en grøft ved Ringsaker kirke. Så takk til dere. Jeg skylder dere (nesten) livet.

Og når vi kom hjem var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Livet på AFR

Hei alle sammen og velkommen til Moelv. Etter å ha bodd her i snart to uker, og har opplevd mer enn man skulle trodd. Derfor velger jeg å lage en oppsummering i form av en liste. Riktignok har det hendt en del i løpet av denne korte tiden, men lat er jeg fortsatt.

Jeg har:

- Vært på fjelltur
- Raftet
- Sovet i lavvo
- Fått venner
- Røyket nok
- Ikke vært ute (ennå)
- Stablet ting hvor det stables kan på mitt lille kott
- Laget en plakat med bilder av mine kjæreste venner
- Spilt gitar
- Savnet å ha musikknerder rundt meg
- Spilt (ustyrtelig) mye kabal/hjerter/minesveiper
- Blitt sint opptil flere ganger
- Tvilt på det meste
- Oppdaget at pcen min er mer bedriten enn jeg ante
- Lest bøker
- Vært på heisatur til Oslo
- Skrevet to artikler
- Lært språkvettreglene
- Vasket klær i en antikk vaskemaskin

Blant annet. Når jeg begynner å skrive her på mer regelmessig basis skal dere ikke se bort ifra at det blir noen litt mer utfyllende verbale krumspring. Jeg går jo tross alt på journalistikk. Heh.