Det skjeve tårn i matsalen på AFR

I dag, dere. I dag har jeg klart det store. Det store med stor "D", "E" og "T" og skikkelig feit kursivskrift i en fryktelig grell neonrosa farge.

Det hele startet i lunsjen...

De som er synske og/eller har smuglest forstår at dette dreier seg om tallerkener. I store, store mengder. Ja, kanskje jeg til og med skal strekke meg til å si enorme mengder. Rett over hundre er de i tallet, og mesteparten står i en stabel på oppvasktralla. Det har nemlig gått sport i å stable så mange tallerkener som over hodet mulig i himmelhøye tårn på nevnte tralle. Og hvem skulle trodd... Akkurat min tallerken var dråpen som fikk begeret til å renne over.

Og, ja. Det var akkurat som på film.

Herligheten raser ned i bakken i sakte film. Jeg står der fortvilet og handlingslammet og beskuer det hele. I en symfoni av brak og knas ender det hele i parketten akkompagnert av et voldsomt antall desibel. Det var (heldigvis) ikke fryktelig mye folk i matsalen, men applaus fikk jeg allikevel. Det var også (heldigvis) den snille vaskedama som var der akkurat da, og hun trøstet meg med at "det er jo sånt som skjer".

Men det er jo ikke det. Med mindre man bor i en skikkelig teit high school-komedie...