Hvem hadde trodd?

Plutselig snudde ting. Senest forrige helg var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt hadde havnet på noe som minnet om riktig sted. Jeg likte ikke undervisningen, hatet stedet, likte folkene sånn passe. I det hele tatt. Ikke helt ideelle forhold.

Men i løpet av en liten uke, dere... 1 uke. Jeg kom "hjem" (dette er fortsatt et ullent begrep) på søndag kveld og ville helst bare "hjem" til Kristiansand igjen. Mandagen var kjip som vanlig med foredrag fra en utrolig lite inspirerende person fra norsk folkehjelp og tre timers film valgfag. Forresten. Dette valgfaget. Jeg tenkte det ble litt sjangerkunnskap, diskusjoner og filmteknisk undervisning. Men neida. Til nå har vi sett tre filmer uten å si noe som helst om det. Hva faen er poenget? Argh. Men iallfall. Jeg forsov meg på tirsdagen, og etter lunsj var det kritikk av artiklene vi hadde skrevet til øvelses-kulturavisa (eller hva man nå skal kalle det). Herrejemini hvor jeg gruet meg. Men det hele endte opp med litt konstruktiv kritikk og en god del skryt. Ja, faktisk. Skryt. For første gang siden jeg kom hit har jeg hørt noe annet enn at mine journalistiske metoder suger balle og at jeg må skjerpe meg. Læreren vår mente at jeg viste store både musikalske og språklige kunnskaper i min anmeldelse av en Dølajazzkonsert. Ja, hun var nesten på randen av begeistring. Det skal ikke mer til for å gjøre dagen til en sørlandsjente ganske så bra.

Onsdag hadde vi skrivetrening. Dette gikk ut på å skrive "uten å tenke", altså bare la dine innerste tanker, følelser og begjær strømme ut på arket! Eller noe sånt. Og de som kjenner meg godt vet at det egentlig er i skjønnlitteraturlandskapet jeg trives best. Det føltes fabelaktig fint å skrive noe annet enn artikler. Fantastisk var det, rett og slett. Dagen etter skulle vi bruke skrivetreningen i praksis. Vi stappet oss inn i tre biler og kjørte avgårde til Obs. Ja, faktisk. Kjøpesenteret Obs. Vi skulle OBServere (hahahaha) folk og fe, dikte opp historier om dem og skrive det ned. Det er noe helt spesielt det der. Sitte på cafe, se på folk. Finne opp en livshistorie. Usedvanlig artig.

Men den fineste dagen på lenge var i går. På kvelden var vi en gjeng som gikk ned til stranda der en god gjeng allerede satt og drakk alkoholholdig drikke. Vi hadde med gitar, te, kake og tepper. Vi tente opp bål og ble sittende til (relativt) langt på natt. Jeg er ikke på noen måte avholds, men innimellom er det feiende flott å være sosial uten å drikke. Og for en gangs skyld foregikk ikke det tørrlagte samværet innenfor AFRs vegger. Det er nemlig ikke så stas å sove, spise, lære og være i samme bygning hele tiden...

Jeg føler nå at jeg har bevist at poenget med en blogg er vise til verden hvor selvsentrert du er.